Har rapen hvite røtterDet som er litt overraskende for mange er at rapen også har røtter som ikke kan føres tilbake til Afrika eller de svarte i Amerika. Særlig innenfor vaudeville og musikaler har det vært en tradisjon for snakkesanger som går langt tilbake i tid. Disse tradisjonene finner man blant annet i den italienske operaen, og senere i musikaler som “Rock Island” og “My Fair Lady”. Storbandkongen Glenn Miller laget flere komposisjoner med raplignende sekvenser, bare akkompagnert av en enkel beat. Det er også lange tradisjoner for det man kaller snakkesang, i britisk underholdning.

Schoenberg innførte også noe lignende i den klassiske musikken, eller rettere sagt kan vi si at han prøvde å gjøre det i ett av sine forrykte (eller gudsbenådede) eksperimenter. Denne spede begynnelsen ble videreført av Ersnt Tochs geografiske fuge som kom ut i 1924, og har også blitt brukt i ballett, blant annet av Darius Milhaud.

I Frankrike er det noe som heter chanson der det er en sterk lyrisk tradisjon og mange av utøverne snakker sangene sine til klassisk musikk, eller, senere, til rockemusikk. Det mest kjente eksemplet på en slik artist er vel Serge Gainsbourg på 1970-tallet.

Det skal sies at få av disse “hvite” røttene kan ha hatt noen særlig innflytelse på utviklingen av rapen, i hvert fall i den tidligste begynnelse. På den annen side kan det anføres at disse sjangerne hadde en effekt i og med at de hadde gjort publikum vant til snakkelignende musikk, som beredte grunnen for den store suksessen rapen senere også fikk blant det hvite publikum. I dag er faktisk de fleste som kjøper og lytter til rap unge hvite mennesker, selv om de fleste av artistene fortsatt er svarte. Likevel kan man ikke si noe annet enn at rapen fortsatt i sterk grad er preget av å være en “svart” kunstform med afrikanske og afroamerikanske røtter.